Transaksjoner mellom nærstående; utdeling eller forretningsmessig avtale? Et blikk på aksjeloven §§ 3-6 og 3-7
Et selskap og dets aksjeeier kan se seg tjent med å inngå avtaler med hverandre. Dette kan for eksempel være fordi selskapet eller aksjeeieren besitter kunnskap og ferdigheter den andre trenger, og som ikke er så lett tilgjengelig hos andre. Ved transaksjoner mellom nærstående kan det være utfordrende å overholde aksjelovens krav og begrensninger. I denne artikkelen har vi redegjort for en av de mange reglene og fallgruvene som er aktuelle når selskapet gjør avtaler med sin aksjonær, dvs. – reglene om ulovlig utdeling.
Det er ikke ulovlig for en aksjeeier å inngå avtaler med eget selskap. Aksjeloven har likevel flere regler som regulerer slike avtaler, herunder blant annet reglene i aksjeloven §§ 3-8 og 3-9. I denne artikkelen avgrenser vi mot disse bestemmelsene, og ser noe nærmere på reglene om ulovlig utdeling i aksjeloven §§ 3-6 og 3-7.
Av aksjeloven § 3-6 første ledd følger det at en
«Utdeling fra selskapet kan bare skje etter reglene om utbytte, kapitalnedsetting, fusjon eller fisjon av selskaper, og tilbakebetaling etter oppløsning.»
Av bestemmelsens andre ledd følger at det
«Som utdeling regnes enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode. Verdien skal beregnes etter virkelig verdi på dagen for overføringen.»
En utdeling i strid med aksjeloven § 3-6 skal tilbakeføres, jf. aksjeloven § 3-7. Sett hen til situasjonen hvor aksjeeieren inngår en forretningsmessig avtale med eget selskap, er det viktig å unngå at vederlaget fra selskapet til hen selv anses som en utdeling. Dette gjøres ved å sikre at vederlaget ikke kan anses som en «overføring av verdi», jf. aksjeloven § 3-6 andre ledd.
I et scenario hvor selskapet betaler til sin aksjonær må utgangspunktet for vurderingen tas i disposisjonens virkning for selskapets verdier. Selskapets verdier blir i utgangspunktet svekket tilsvarende betalingens sum. Spørsmålet blir om ytelsen (varen, eiendelen eller tjenesten) selskapet betaler for tilfører selskapet en verdi tilsvarende vederlaget.
Her er det flere fallgruver å gå i. Den klassiske er at selskapet betaler for mye for ytelsen som leveres av aksjeeieren. Alle ytelser skal verdsettes til markedsmessige betingelser. Hvis selskapet har betalt mer enn har selskapet betalt overpris, og differansen mellom markedspris og betalt pris regnes da som en «overføring av verdi» til aksjeeieren.
Tilsvarende gjelder hvis det er selskapet som overfører et formuesgode til aksjeeieren som denne betaler for. Om aksjeeiere betaler mindre enn markedspris for denne ytelsen, er også differansen mellom betalt pris og markedspris å regne som «overføring av verdi» til aksjeeieren.
Verdsettelsen av ytelsene i transaksjoner mellom nærstående kan være kompliserte. Skal du gjøre en forretningsmessig avtale med ditt eget selskap er det viktig å sørge for å ha en objektivt forsvarlig og dokumenterbar verdsettelse av ytelsen – hvis ikke kan du risikere at overføringen blir ansett som et maskert utbytte eller andre former for overføring av verdi, noe som kan resultere i et tilbakebetalingskrav etter aksjelovens regler.
