HR-2024-2330-A: Betydningen av direkte og indirekte tap for spørsmål om lovvalg
Høyesterett avsa 17. desember 2024 dom i sak om lovvalg for erstatning utenfor kontrakt i tvist mellom et norsk rederi v/ dets konkursbo på den ene siden og en tysk motorprodusent med norsk datterselskap på den andre. Motorprodusenten hadde manipulert testresultater for å gi inntrykk av lavere drivstofforbruk, noe som påførte rederiet et økonomisk tap. Det norske rederiet reiste erstatningssak i Norge, hvor både tingretten og lagmannsretten tilkjente erstatning til konkursboet etter norsk rett. Høyesterett behandlet kun spørsmålet om lagmannsrettens rettsanvendelse i lovvalgsspørsmålet. Dommen gir avklaringer for anvendelsen av lovvalgsregelen i erstatningssaker ved indirekte tap og styrker betydningen av Roma II-forordningen for lovvalgsspørsmål etter norsk rett.
Skadestedets rett
Lovvalgsregelen for erstatning utenfor kontrakt er forankret i langvarig ulovfestet rettspraksis. Utgangspunktet er at tvisten er underlagt retten i det landet som etter en helhetsvurdering har nærmest tilknytning til den konkrete saken – den såkalte Irma Mignon-formelen, forankret i Rt. 1923-II-58. I de senere årene har rettstilstanden skiftet i favør av oppstilling av fastere regler som er «[…] basert på hva som i de fleste tilfeller gir et resultat som korresponderer med hvilket land det enkelte forhold som har nærmest tilknytning til», jf. HR-2019-2420-A, avsnitt 24, den såkalte tilknytningsfaktoren.
I HR-2019-2420-A la Høyesterett vekt på lovvalgsreglene i EU-retten, og uttalte at Irma Mignon formelen avgrenses til kun å gjelde i tilfeller der det ikke er mulig å oppstille en fast regel. EU-regelen som gjelder for lovvalg ved erstatning utenfor kontrakt er hjemlet i Roma II-forordningen artikkel 4 nr. 1, som viser til retten i det «[…] land, hvor skaden indtræder, uanset i hvilket land den skadevoldende begivenhed fandt sted, og uanset i hvilket land eller hvilke lande de indirekte følger af denne begivenhed indtræder.
EU-reglene ikke er bindende for Norge, men hensynet til rettsenhet tilsier at løsningen i EU-landene bør vektlegges, jf. avsnitt 55 og Rt-2009-1537 avsnitt 34. Hovedregelen for lovvalget skal derfor forstås som det såkalte skadestedets rett, med unntak for tilfeller der saken åpenbart har nærmere tilknytning til et annet land og en fast regel ikke kan anvendes.
Handlings- eller virkningsstedets rett?
Når den skadevoldende handlingen foregår i ett land, og virkningen oppstår i et annet, aktualiseres spørsmålet om hvor skadestedets rett er.
Etter Roma II-forordningen artikkel 4 nr. 1 skal skadestedets rett forstås som virkningsstedet, og dette skal forstås som stedet hvor skadens umiddelbare og direkte virkning inntrådte. Indirekte virkninger ansees altså å ikke være omfattet av virkningsstedet. Løsningen etter fordringen er «[…] gjeldende norsk rett i dag», jf. HR-2024-2330-A, avsnitt 70.
Forordningen hadde imidlertid ingen rettskildemessig vekt for lovvalgspørsmålet i norsk rett på tidspunktet skaden i den konkrete saken oppstod, hvilket var i 2002. Spørsmålet for Høyesterett var følgelig todelt; Det første om virkningsstedet var gjeldende lovvalgsregel for norsk rett på tidspunktet skaden oppstod, og det andre om de indirekte virkningene av skaden, herunder rederiets indirekte økonomiske tap, var omfattet av virkningsstedet.
Betydningen av indirekte tap for virkningsstedet
Høyesterett la enstemmig til grunn at virkningsstedets rett var utgangspunktet for lovvalget etter dagjeldende rettsstilstand, jf. HR-2024-2330-A, avsnitt 71 og 113.
For spørsmålet om hvordan virkningsstedet skal forstås der skadelidte lider et indirekte tap, delte retten delte seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet viste til at det etter dagjeldende regler forelå holdepunkter for å begrunne at indirekte tap ikke ble ansett å være omfattet av virkningsstedet. Vernetingsreglene ble trukket frem som argument for å begrunne dette. Etter vernetingsreglene skal skadestedets rett omfatte stedet hvor «bare de umiddelbare skadevirkningene» var inntrådt, jf. HR-2024-2330-A avsnitt 75.
For lovvalgsspørsmålet kunne det ikke uten videre legges til grunn en tilsvarende løsning ettersom lovvalgsreglene har direkte materiell betydning. Forutberegnelighetshensynet som lovvalgsreglene bygger på, talte imidlertid for å anvende en tilsvarende avgrensing for lovvalget – indirekte tap avgrenses mot å være omfattet av lovvalget, slik at virkningsstedet måtte forstås hvor den «umiddelbare – direkte – virkningen» av skaden hadde inntrådt, jf. HR-2024-2330-A avsnitt 80.
I den konkrete saken innebar dette at norsk rett ikke kom til anvendelse. Dette fordi avstanden mellom det norske rederiets indirekte tap, og skadeforvoldelsen begått av den tyske motorprodusenten, ikke var nær nok til at skadevirkningene kunne sies å ha inntruffet i Norge. En helhetsvurdering av om skadeforvoldelsen hadde en «åpenbart nærmere tilknytning» ledet heller ikke til et annet resultat. Norsk rett kunne derfor ikke få anvendelse.
Etter mindretallets oppfatning forelå det derimot ikke grunnlag etter dagjeldende lovvalgsregler for å oppstille et skarpt skille mellom direkte og indirekte skadevirkninger, slik Roma II-forordningen legger opp til. Hensynene bak vernetingsreglene skiller seg fra hensynene bak lovvalgsreglene og kunne derfor ikke kaste lys over spørsmålet. Løsningen etter datidens rettstilstand var en «åpen vurdering av hvilket land forholdet hadde sin nærmeste tilknytning til», jf. avsnitt 114. Mindretallet la avgjørende vekt på at den tyske motorprodusentens handlinger var rettet mot det norske rederiet, og at det basert på en helhetsvurdering måtte legges til grunn at skadevirkningene skjedde i Norge.
Avklaring
Dommen presiserer innholdet i lovvalgsregelen for erstatning utenfor kontrakt i norsk rett før Roma II-forordningen fikk rettskildemessig forankring, og gir videre avklaring om hvorvidt skadevirkningsstedets rett omfatter indirekte tap.
